Det hjelper ikke å ha rett, dersom du ikke kan hevde din rett. Munnhellet er velkjent for jurister, og er noe av det første jusstudenter lærer. Norge har tradisjonelt vært i front når det gjelder å videreutvikle og sikre barns rettigheter. Vedtakelsen av FNs barnekonvensjon i 1991, inkorporeringen av konvensjonen i menneskerettsloven og til sist grunnlovsfestingen av barns rettigheter i § 104 har vært viktige bidrag i denne utviklingen. Likevel er vi tilbakeholdne med å gi barna rett til å hevde sine rettigheter.
I disse dager er det ti år siden protokollen som gir barn rett til å klage til FNs barnekomité, trådte i kraft. Norge har verken signert eller ratifisert klageprotokollen. Det er ingenting som tyder på at dette vil endre seg.
Verken ved vedtakelsen eller inkorporeringen av barnekonvensjonen så lovgiver for seg at det var behov for omfattende lovendringer i norsk rett. I stedet har en i Norge særlig vært opptatt av å sende signaler om å styrke barns rettigheter internasjonalt.
I dag vet vi at vedtakelsen og inkorporeringen av barnekonvensjonen har ført til en rekke konkrete lovendringer. Den økte oppmerksomheten om barns særlige behov har ført til at barnets rettslige stilling er styrket. Barnekonvensjonen er hyppig påberopt for norske domstoler, antallet barn i fengsel er betydelig redusert og barns rett til medvirkning er stadig styrket på en rekke områder.
En skulle dermed tro at Norge ikke har noe å frykte ved å ratifisere klageprotokollen, men heller gi oss ytterligere styrke til å sikre barns rettigheter både nasjonalt og internasjonalt – og å peke ut blindsonene vi har oversett.
Klageprotokollen styrker eksisterende rettigheter
En ratifisering av klageprotokollen gir ikke barn nye rettigheter, men vil kunne gi barna bedre grunnlag for å hevde rettighetene de allerede har. Slik vil en ratifisering gi barna økt beskyttelse. Den vil medføre at det må stilles strengere krav til hvordan barnets rettigheter vurderes. Ved avveiningen av ulike hensyn, slik som innvandringsregulerende hensyn, må barnets beste gis enda større vekt enn det gjøres i dag. Den vil også kunne bidra til at barn i større grad kan gjøre sine rettigheter gjeldende i saker som berører viktige samfunnsprosesser, som for eksempel reguleringsplaner.
Barnekomiteens avgjørelser av individklager er allerede en sentral rettskilde ved tolkningen av konvensjonen – også for stater som ikke har signert klageprotokollen. En ratifisering vil kunne åpne for dialog med barnekomiteen, for at Norge kan argumentere for de forhold og synspunkter vi har vektlagt. Særlig i barnevernssaker vil klageprotokollen gi Norge bedre kort på hånden i klager til EMD. EMD har i stor grad lagt vekt på de biologiske foreldrenes rettigheter, ikke barnets rettigheter.
Norge ser ut til å vektlegge barns rettigheter i noe større grad enn EMD, og klageprotokollen gir anledning til å argumentere med enda større tyngde til og gjennomslag for argumenter om barnets rettigheter i slike saker.
Nasjonale klageordninger
Klageprotokollen vil skape sterke insentiver for å styrke nasjonale klageordninger. Mens barns rettigheter på områder som jevnlig prøves av domstolene, slik som barnevern, er videreutviklet og gitt en sterkere beskyttelse, har en ikke samme insentiv til å beskytte barns rettigheter på områder der domstolsbehandling er sjelden. For å kunne håndheve sine rettigheter er barn, med få unntak, avhengig av at de foresatte er villige til å reise søksmål på vegne av barnet. Samtidig ser vi at det særlig er vanskeligstilte barn som løper en større risiko for rettighetskrenkelser og som ofte har svak «access to justice».
Norge har på flere områder en lang vei å gå for å sikre barns «access to justice». Det norske Barneombudet, som ved innføringen var verdens første, sakker i dag akterut sammenlignet med barneombudbsordningene i andre land. FNs barnekomite har anbefalt at Barneombudet bør gis i oppgave å fatte vedtak i enkeltsaker om at et konkret barns rettigheter etter barnekonvensjonen er krenket. Dette er ikke oppfylt.
Norges rennomme
Mens land som Tyskland, Frankrike, Spania, Danmark og Finland har sluttet seg til klageprotokollen, har Norge sammen med blant andre Sverige, Island og Nederland valgt å stå utenfor. På en konferanse i Leiden som markerte ikrafttredelsen av klageprotokollen i begynnelsen av april, deltok en rekke av verdens ledende barnerettsforskere og flere medlemmer av FNs barnekomite.
Norges bidrag til å fortsatt arbeide for barns rettigheter ble etterlyst av flere. Det går ikke upåaktet hen at et land som Norge ikke vil gi barna tilgang til klageordningen. En ratifikasjon vil sende et sterkt signal internasjonalt om at vi tar (også barns) menneskerettigheter på alvor.
Norge er i ferd med å tape sin posisjon som et foregangsland for barns rettigheter. Dersom vi ønsker å sikre barns rettigheter må vi ikke bare gi rettigheter, vi må også gi barna adgang til å hevde sine rettigheter.
