Helt siden lov om fri rettshjelp kom inn i Norges lover i 1980, har retten til fri sakførsel vært delt inn i visse sakstyper som kvalifiserer til fri sakførsel uavhengig av inntekt, og visse sakstyper som er avhengig av at klienten tjener under visse inntektsgrenser. Tanken var, og er fortsatt, at enkelte sakstyper er såpass inngripende at inntekten ikke bør være et hinder for juridisk bistand. 

Blant de behovsprøvde sakstypene står barnesaker (og barnebortføringssaker) i en særstilling. De handler nemlig om noe som ikke kan måles i penger, de handler om det kjæreste man har. Det handler om dine barn.

Insentiv

Det eksisterer flere historier om både fedre og mødre som må gå rettens vei fordi uenigheten om barna ikke kan løses på en annen måte. Det finnes også tilsvarende tilfeller av foreldre som går inn i omfattende gjeld fordi de må gå rettens vei i slike saker. Det er kanskje en hensikt bak dette, om at det også skal være en økonomisk barriere, og dermed et insentiv for samarbeid mellom foreldrene slik at saken ikke havner i retten. 

Man bør likevel være forsiktig med å skape et økonomisk insentiv knyttet til spørsmålet om en barnesak er moden for å gå rettens vei. Ofte er det gode grunner bak hvorfor en barnesak bør gå til retten, enten det er foreldre som virkelig ikke klarer å bli enig, en forelder som blir utsatt for vold og ønsker å skjerme barna, eller hvor den ene forelderen står på såpass urimelige krav, krav som i verste fall kan stride mot hensynet til barnets beste. Dersom en av foreldrene har svakere økonomi, men er likevel over inntektsgrensene for fri rettshjelp, kan den økonomiske usikkerheten ved å reise sak føre til at barna blir værende i en uheldig, eller kanskje til og med en uholdbar, situasjon. Dette mener jeg har en del utfordrende sider til det som er barnets beste, grunnprinsippet i alle saker som omfatter barna.

Prosessdrivende

Et motargument her kan være at dette kan skape prosessdrivende atferd hos foreldre og at et allerede belastet system, da tingrettene, vil slite med å ha kapasitet til å behandle alle sakene som da kan oppstå. Det er viktig å finne løsninger som hindrer at foreldretvisten ender i retten, men et økonomisk insentiv er etter min mening ikke riktig vei å gå. Dette vil kunne skape en situasjon hvor det er pengene som før eller siden avgjør om saken går til retten eller ikke, og ikke hensynet til barnas beste. Dette mener jeg er en uheldig, og til tider urimelig, konsekvens av måten fri rettshjelp i dag praktiseres. Det finnes andre alternative løsninger, fremfor et økonomisk insentiv, som kan bidra til å begrense antallet foreldretvister som fremmes for norske domstoler. 

Eksempler på mulige løsninger kan være mer myndighet til familiekontorene, egne forvaltningsdomstoler som tar for seg barnefordeling, strengere utlevering av meklingsattester eller tydeligere utgangspunkt i loven dersom partene ikke blir enige. Det finnes flere mulige løsninger her, og jeg skal ikke foreskrive noen bestemt løsning, men jeg mener det likevel er uheldig at økonomien for foreldrene blir et insentiv som kan hindre at viktige barnesaker får en rettslig prøving. 

Når en barnesak går til retten, vil det også være virkemidler som oss som samfunn kan bruke for å legge til rette for en løsning i tråd med barnas beste. Det kanskje mest synlige virkemiddelet er at man har en dommer som våker over saken, med pressmiddelet om en tvangspålagt avgjørelse dersom ikke foreldrene blir enige. I slike saker har du også sakkyndige psykologer og aktører som kommer inn for å bidra til at saken opplyses, og barnas hensyn blir ivaretatt. Dersom økonomien blir en barriere for tilgangen til en slik løsning kan det virke uheldig for de barn fra mindre bemidlede hjem som kanskje trenger den løsningen retten kan gi foreldrene når tvisten fremstår som fastlåst.

Bort fra behovsprøving

Enten det er en far som ikke får møte barna sine, en mor som er utsatt for vold, barn som har vært vitne til mishandling i nære relasjoner, eller to foreldre som virkelig ikke klarer å bli enig, så er det mange gode grunner til hvorfor en foreldretvist er moden for rettslig prøving. Og ved denne vurderingen bør ikke foreldrenes økonomi bidra til å skape et unødvendig hinder til å finne den løsningen som til slutt alle barnefordelingssaker handler om, nemlig barnets beste. 

Tiden er inne til å vurdere å flytte barnefordelingssakene opp fra sakene hvor fri rettshjelp er behovsprøvd, til sakene hvor fri rettshjelp gis uavhengig av inntekt.