Alle endringer i Grunnloven burde vært forankret i en bredere politisk debatt, ikke bare diskuteres i jusverden. Det er det beste poenget Eivind Smith har i sin kommentar 14. mars om Stortingets åpne høring om Domstolkommisjonens forslag til oppdatering av domstolkapitlet i Grunnloven samme dag. Konstitusjonen angår oss alle og i en ideell verden ville også politikere og folk flest hatt en opplevelse av dette. Dessverre legger ikke prosedyren for å endre Grunnloven til rette for dette i dag.
Ikke ideelt
Hvis vi skal håpe på mer offentlig debatt om grunnlovsendringer kreves det – ja, nettopp – grunnlovsendring. Jeg var medlem av det stortingsoppnevnte utvalget som nylig så på hvordan prosedyren for grunnlovsendringer kan forbedres. Utvalget hadde som oppgave å utrede mulige tiltak for å sikre offentlig debatt, nødvendig utredning og grundig saksforberedelse av grunnlovsendringer. Vi har ikke dette i dag fordi endringsregelen i Grunnloven § 121 ikke legger til rette for det.
I sluttrapporten Dokument 18 (2023-2024), foreslo vi å innføre en totrinns-behandling der det kreves to voteringer i Stortinget for å kunne vedta grunnlovsendringer. Forslaget vil kunne bidra til å sikre eierskap i Stortinget til endringsforslag og gi Stortinget en stødigere hånd om utredningen. Dette vil styrke forutsetningene for reell velgermakt i grunnlovssaker. Det er åpenbart ikke ideelt at grunnlovsforslag kan komme seilende inn siste dag før fristutløpet i første stortings-periode og komme opp til votering uten noen bredere offentlig debatt. Slik er situasjonen i dag.
Avslag
Det er symptomatisk at rapporten om prosedyren for endring av Grunnloven kun har vært omtalt i Rett24, juristverdens vidunderlige debattarena. Det er like symptomatisk at Smiths kommentar om grunnlovsforslagene til Domstolkommisjonen gis i Rett24, ikke i Aftenposten eller et annet mer naturlig talerør til alle dem som ikke kan skilte med en velfortjent mastergrad i rettsvitenskap. Et forslag til endring av domstolkapitlet i Grunnloven fremsatt i 2020, og som ikke handler om hvilke rettssteder vi skal ha og hvor, tikker ingen bokser på listen over nyhetskriterier. Mitt eget forsøk på allmenn opplysning om den åpne høringen om Domstolkommisjonens forslag med en kronikk som forklarte hva forslagene gikk ut på og hvorfor det var nødvendig, strandet. Ingen debattredaktører tok bølgen av temaet.
På Vestlandet, der tilbuds-flommen av kronikker er mindre, tok redaktøren seg tid til å begrunne avslaget: «Som du er inne på, virker ikke disse endringene i Grunnloven særlig kontroversielle, og jeg har ikke fått med meg at noen har kritisert dem offentlig. Derfor er ikke utgangspunktet det beste for å engasjere leserne, tror jeg. Hvis det likevel skulle bli noen tilløp til debatt før stortingsbehandlingen 21. mai, håper jeg vi hører fra deg igjen.»
Stemoderlig behandlet
Det er uklart for meg hva Eivind Smith egentlig ønsker å oppnå med sin kommentar, men det han kan oppnå, å trenere saken, er folk flest lite tjent med. Domstolkapitlet i Grunnloven har alltid vært mer stemoderlig behandlet enn kapitlene om den utøvende og lovgivende makt. Det har i liten grad vært endret siden 1814. Uten uavhengige domstoler blir rettighetsvernet som Stortinget over tid har bygget for borgerne illusorisk.
Domstolkommisjonens forslag handler om å vise hvordan uavhengige domstoler er sikret i vår forfatning. Så grunnlovskonservative kan vi vel ikke være at vi skal nekte folk flest innsyn i det Smith omtaler som «selvfølgeligheter» ved at de kan lese hvordan vi har rigget den dømmende makt av grunnlovsteksten. Formålet med grunnlovsendringene er nettopp å bevare uavhengige domstoler som en selvfølgelighet i vår rettskultur.
