Nei, Høyesterett – rettsikkerheten til innsatte er ikke ivaretatt

Torsdag 25. april 2024 avsa Høyesterett dommen HR-2024-775-A. Dommen handlet om telefonavlytting av private telefonsamtaler under soning i fengsel krenker innsattes menneskerettigheter.

I dommens avsnitt 70-75 skriver Høyesterett at rettsikkerheten til innsatte er ivaretatt gjennom norsk rett av fire årsaker. Jeg mener rettssikkerheten til innsatte i praksis ikke er ivaretatt.

Tilsynsrådet for kriminalomsorgen

Slik Høyesterett skriver i avsnitt 71, har tilsynsrådet vært utsatt for kritikk. Gjennom saksbehandlingen i Jussbuss, har jeg opplevd at innsatte har ledd når jeg har spurt dem om de har snakket med tilsynsrådet.

Prop. 46 L (2022-2023) punkt 2.1 oppsummerer det hele på en fin måte. Kritikken har haglet mot tilsynsrådet fra flere kanter helt siden Fengselslovutvalget i 1988. I avsnitt 71 siterer dommen en Sivilombudsuttalelse fra 2011. Samtidig har Sivilombudet hele 8 år senere uttalt følgende i Dokument 4:3 (2018/19) s. 80:

«Tilsynsrådsordningen tilfredsstiller ikke standardene fastlagt i De europeiske fengselsreglene eller Mandelareglene. Det er ikke en ordning som sikrer et systematisk og jevnlig tilsyn, med de rammer som er nødvendig for å kunne ivareta innsattes rettssikkerhet etter internasjonale menneskerettighetsstandarder.»

Siden den gang har arbeidet med å reformere tilsynsrådet startet. Endringene er gode og de virker lovende, men de har ikke enda blitt iverksatt.

Jeg mener at et tilsynsråd som ikke tilfredsstiller «standardene fastlagt i de europeiske fengselsreglene eller Mandelareglene» ikke er en god rettsikkerhetsgaranti.

Klageadgangen

Høyesterett vektlegger at innsatte kunne påklage vedtak om telefonkontroll til kriminalomsorgen. Sivilombudet fant imidlertid i SOM-2021-244 at kriminalomsorgen ikke treffer enkeltvedtak før telefonkontroll i høysikkerhetsfengsler. Derfor hadde innsatte i praksis ikke klageadgang, før dette ble presisert i midlertidige føringer om telefonkontroll punkt 8.

Et sidepoeng fra samme avsnitt i dommen er at «A ikke fikk informasjon om muligheten for å søke om unntak fra kontroll eller om klageadgangen». Det er vanskelig å se for seg at forvaltningens veiledningsplikt ble overholdt i dette tilfellet, som dessverre er et gjennomgående problem Jussbuss gjenkjenner på tvers av forvaltningen.

Jeg mener at en klageadgang den innsatte aldri har blitt underrettet om, og som selv kriminalomsorgen ikke syntes å være kjent med, ikke er en god rettssikkerhetsgaranti.

Sivilombudet

Innsatte kan klage til Sivilombudet, og Sivilombudet kan gi ikke-bindende uttalelser. I dommen skriver Høyesterett at det er «tradisjon for at forvaltningen lojalt retter seg etter ombudets kritikk». I den samme dommen setter Høyesterett en av Sivilombudets uttalelser til side.

Sivilombudet behandler ikke klager dersom klagemulighetene i forvaltningen ikke er uttømt. I tillegg står det i Sivilombudets årsmelding at det ligger normalt «utenfor ombudets mandat å ta stilling til skjønnsmessige forhold». For innsatte underlagt straffegjennomføringsloven, som er gjennomsyret av det skjønnsmessige vilkåret «sikkerhetsmessig forsvarlig», medfører dette et stort hull for rettssikkerheten.

Jeg mener at en sisteskanse, som normalt ikke tar stilling til skjønnsmessige forhold, ikke alene er en god rettssikkerhetsgaranti.

Domstolsprøving

En gjennomsnittlig innsatt som jobber 5 dager i uka i fengsel, tjener omtrent 21 580kr i løpet av et år. Dersom alle opptjente midler i løpet av et år brukes på rettshjelp, tilsvarer dette under 18 advokattimer etter (en for lav) offentlig salærsats. Saker om straffegjennomføring er heller ikke prioriterte områder etter lov om fri rettshjelp. Innsatte har derfor, dessverre i likhet med mange andre, ikke en reell mulighet til å reise sak for domstolene.

Flere av de få sakene om straffegjennomføring som reises for domstolene har dessverre to likhetstrekk: Klienten kan ikke betale for advokatbistand selv, og EMK art. 3 har blitt brutt. Eksempelvis anerkjente staten brudd på EMK art. 3 i rettsforlik av 08. mai 2020, og ble felt for brudd på samme bestemmelse i HR-2024-551-S. 

Jeg mener at en rettsikkerhetsgaranti som nærmest avhenger av frivillighet og at staten har brutt torturforbudet ikke er en god rettssikkerhetsgaranti.

Høyesterett skriver at loven legger til rette for tilstrekkelige rettsikkerhetsgarantier. Jeg mener de samme rettssikkerhetsgarantiene ikke finnes i virkeligheten.