Fire og et halvt år er gått siden det første klimasøksmålet kom inn på skrivebordene til Menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Dette var fra en gruppe ungdommer i Portugal, som klaget Norge og 32 andre europeiske land inn for krenkelse av retten til liv, helse og familieliv. Grunnlaget var manglende tiltak for å redusere CO2-utslippene.
Siden har portugiserne fått følge av en sveitsisk bestemorforening, Verein KlimaSeniorinnen Schweiz, som har klaget mot Sveits, og en tidligere borgermester fra Frankrike, som har klaget inn Frankrike.
Rett til storkammer
EMD konkluderte raskt med at sakene ville få så stor betydning at de skulle løftes direkte til storkammerbehandling, uten å gå veien om den sedvanlige kammerbehandlingen med sju dommere. Tre muntlige høringer ble holdt i fjor, og før påske kunngjorde EMD at avgjørelsene nå er klare til samlet domsavsigelse.
At alle sakene skulle komme så langt som til muntlig høring, var ikke åpenbart. Den danske professoren Ole W. Pedersen ved juridisk fakultet i Newcastle levnet i 2020 klagerne små sjanser.
– For det første vil det bli vanskelig rent prosessuelt, med hensyn til manglende uttømming av nasjonale rettsmidler. EMD kaster normalt gladelig ut klager dersom det er prosessuelle problemer, de har mer enn nok saker å håndtere allerede. Men i tillegg til det prosessuelle, har EMD lite tradisjon for å gå inn og overprøve konkrete vurderinger i saker som dette. Kanskje har vi denne samtalen på nytt om to år, når det har vist seg at jeg tok feil, men magefølelsen min sier at denne saken ikke vil føre frem, sa Pedersen til Rett24.
Norges motargumenter
To år var nok optimistisk, men fire og et halvt år senere skal vi nå altså få konklusjonen. Under forhandlingene i høst, anførte norske myndigheter at klagen var å anse som en oppfordring til EMD om å ta en rolle som internasjonal overdommer over nasjonalstatenes generelle politikkutforming.
Norge mente at fellende dom vil fravike menneskerettskonvensjonens grunnleggende karakter av å beskytte individuelle menneskerettigheter, og at dette vil «require a reinvention of the Convention as an instrument for the protection of collective interest, and the Court as a supervisor of society-wide policy decisions, for which there is currently no legal basis».
Norge pekte videre på at det er andre internasjonale konvensjoner enn EMK som pålegger statene klimapolitiske plikter, og da særlig Kyoto og Paris-avtalene.
Norsk sak stanset
Norges institusjon for menneskerettigheter, NIM, mener på deres side at saken ikke skal avvises. NIM har, i samarbeid med en rekke andre menneskerettsinstitusjoner, intervenert som tredjepart i saken.
– Dette er første gang EMD i storkammer tar stilling til om, og eventuelt hvilke, menneskerettslige forpliktelser myndighetene har til å beskytte enkeltindivider mot skadelige klimaendringer, sier NIM-direktør Adele Matheson Mestad. Hun understreker at intervensjonen belyser de rettslige spørsmålene klimasakene reiser, men at den ikke mener noe om utfallet og bruken av rettsreglene på faktum i de konkrete sakene.
Mestad mener at selv om bare én av klagene er rettet direkte mot Norge, så ville alle tre sakene få betydning for norske myndigheter. Ikke minst fordi EMDs behandling av Greenpeace' klage over Høyesteretts klimadom fra 2020 er stanset, i påvente av de tre storkammersakene.
– Sakene handler både om rekkevidden av materielle og prosessuelle forpliktelser. Domstolen har omfattende rettspraksis knyttet til statens plikt til å beskytte retten til liv, privatliv og eiendom ved skadelig forurensning og andre miljøtrusler, men har ikke tidligere sagt noe om om disse også gjelder for skadelige klimaendringer som truer grunnleggende rettigheter, sier Mestad.
NIM argumenterte under høringen for at statene er forpliktet til å beskytte retten til liv og fysisk integritet ved å kutte sine klimagassutslipp. NIM anførte dessuten at det kan være en EMK-stridig diskriminering basert på fødselsdato, dersom statene ikke tar hensyn til fremtidige generasjoners langsiktige interesse i et levelig klima.
