Takk for professor Ragna Aarli for ryddig svar på min Rett24-kommentar samme dag som Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité holdt åpen høring om de forslagene til nye grunnlovsbestemmelser om domstolene som hun selv var med på å utarbeide som medlem av Domstolkommisjonen.
Ragna Aarli og jeg er enige om at dagens grunnlovsprosedyre legger for dårlig til rette for god saksforberedelse og offentlig debatt om grunnlovsforslag før de blir lagt frem for velgerne. Men dette gir jo ikke noe argument mot at Stortinget i alle fall i beslutningsfasen (det vil si nå) får forslagene bredt belyst. Åpen høring før komiteen avgir innstilling og i realiteten avgjør forslagenes skjebne, kan gi viktige bidrag. Men dette kan bare oppnås hvis høringen legges opp slik at ulike synspunkter og perspektiver kan komme til uttrykk.
De som tvilte på at juristverdenens parademarsj i høringen 14. mars 2024 skulle bidra ikke til dette, fikk rett.
Ingen lærebok
Vi er også enige om at uavhengige domstoler er et nøkkelelement i en rettsstat som fortjener sitt navn. Så vidt jeg kan forstå er vi dessuten enige om at det ikke er noen akutte trusler mot domstolenes uavhengighet i dagens Norge. Aarlis påpekning av at formålet med grunnlovsforslagene er «å vise hvordan uavhengige domstoler er sikret i vår forfatning», må i alle fall hvile på en antagelse om at uavhengigheten ikke er i umiddelbar fare. Men vi er ikke tjent med at grunnloven blir betraktet som en (uansett svært ufullstendig) lærebok om hvordan Norge styres. Den bør først og fremst behandles som et sett av grunnleggende rettsregler vedtatt av skiftende storting som vil oppnå noe som ikke gjaldt fra før.
Fraværet av akutt fare innebærer at en viss utsettelse ikke kan ha vesentlig betydning. Den vil i stedet åpne for et slikt kritisk blikk på forslagene som vedtaksprosessen foreløpig ikke har lagt godt nok til rette for. Vurderingen bør for det første ta inn over seg at i alle fall ett av forslagene ikke bare eksponerer dagens rettstilstand, men endrer måten rekrutteringen av ny høyesterettsjustitiarius skal skje på. For det andre vil det være uklokt av Stortinget å anta at bestemmelser som fremtrer som rent beskrivende, ikke – over tid – også vil kunne bli brukt i argumentasjon om deres «egentlige» betydning. Dette gjelder nok særlig forslagene
- om uavhengig domstolsadministrasjon, der høringen ikke ga noen rimelig klarhet om hva som egentlig er ment med hensyn til f.eks. lokalisering og finansiering, og
- om «alminnelige» domstoler, der høringen verken berørte forholdet til eksisterende eller kommende særdomstoler eller muligheten for å utvikle tvisteløsningssystemet i Norge på en måte som ikke er unødig hemmet av dagens lovfestede, snevre og først og fremst tradisjonsbestemte domstolbegrep. Bør vi ikke f.eks. fortsette diskusjonen om bedre integrasjon av eksisterende «tribunaler» (nemnder) i et samlet system for tvisteløsning? Flere av dem (f.eks. Trygderetten) er allerede «uavhengige» i relasjon til EMK art. 6, men får likevel ikke lov til å være «domstol» i Norge,
Kostnadene
Noen av høringsinstansene oppfordret komiteene til å bruke komiteinnstillingen til å presisere hva som «egentlig» skal ligge i grunnlovsendringene. Da er det grunn til å minne om at «forarbeider» med rette – på grunnlovens område – er upålitelige venner.
Hel eller delvis utsettelse vil åpne en verdifull mulighet til å vurdere forslagene og deres utforming i lys av det langt bredere lerretet som Domstolkommisjonen trakk opp – men selv gjorde lite ut av, og foreløpig heller ikke er fulgt opp på lovgivningsplanet. I et slikt perspektiv fortjener ikke minst kommisjonens svært interessante funn om de «alminnelige» domstolenes perifere praktiske rolle på de fleste rettsområder, Stortingets oppmerksomhet.
Er det utenkelig at den kan ha noe å gjøre med organiseringen av dagens «alminnelig domstoler» … og de kostnadene for private som våger seg inn, som den trekker med seg?
